Opprinnelig kommer vi fra det, både som art og individer, og kroppene våre er bygd opp av det. 70 prosent av jorda er dekket av det. Vi kriger om det og leter etter det i verdensrommet. Vi reiser på det. Uten det, intet liv. Samtidig har vi fryktet det fra tidenes morgen. Vann.
Vannet og dets gåtefullhet og skiftende temperament har alltid fascinert mennesket. Fra gamle myter frem til moderne fortellinger representerer vannet både livgivende og destruktive krefter. Vann knyttes til fødsel og skapelse, rensende og helbredende krefter, men og til undergang, ødeleggelse, groteske uhyrer, stormer og død. Å falle overbord. Å ligge i overflaten og kjenne på det store dypet og mørket der nede. Frykten for å synke og aldri komme opp igjen. Best å holde seg på land sier du? Ikke for alle av oss. Selv om mennesket ikke naturlig er tilpasset et liv i vann, har vi lært oss forskjellige teknikker for å krysse elver, innsjøer og andre åpne områder dekket av vann.
Selv er jeg en amatør på svømmefronten i forhold til de som virkelig kan kunsten, da det bør læres i de rette miljøer fra barnsben (armer) av. Men det begynte en dag tidlig i studietida da jeg fant ut at jeg skulle lære meg crawl. Det var i hin tid da sentralbadet i Trondheim eksisterte (i dag består bygget av et utall overprisede leiligheter bebodd av festglade, unge mennesker). Det er forøvrig her deler av handlingen i Erlend Loes roman med den geniale tittelen Tatt av kvinnen utspiller seg. Dessverre, eller heldigvis, ble det for min del smått med kvinnelige bekjentskaper der nede. Men så var man der altså ikke for å møte piker (eller ha tilfeldige, homofile forbindelser i saunaen, noe den var viden kjent for), men for å lære seg å svømme.
Det begynte med å se på folk som kunne kunsten, ta på svømmebrillene og diskret senke hodet under vann for å studere pusteteknikk og armtak. Min bror fortalte meg om den berømte S-bevegelsen man skulle ta med armene i crawl. Etter mye kjas og mas klarte jeg å puste på begge sider. Senere ble det to kurs med Studentsamskipnaden i Oslo. Da jeg kom til Frankrike begynte jeg å svømme med en triatlonklubb her nede, og nå har jeg vel mer eller mindre stabilisert meg på hva jeg vil kalle et greit mosjonistnivå.
Svømming er en total treningsform som trener alle kroppens muskler, men spesielt overkroppen. Det er et nesten uendelig antall måter å legge opp en svømmeøkt på, blant annet på grunn av at det er fire svømmearter. Crawl er den raskeste, butterfly den tøffeste, rygg den mest behagelige og bryst den tregeste. Alle artene har sin sjarm. Videre kan man velge å bli god på korte eller lange distanser, eller begge deler. Selv liker jeg å trene både sprint og lengre distanser, både for variasjonen og treningen sin skyld. Man kan også bruke diverse treningshjelpemiddel som en "pull buoy", som det heter i Frankrike, som plasseres mellom beina når man crawler og skaper oppdrift og gjør at man kan fokusere mer på armtaket. Videre er det noen plastgreier, paddles, som man kan sette på hendene for å skape mer motstand for å styrke armene. Alle disse mulighetene til å variere treningen gjør at i alle fall jeg sjelden går lei av å svømme. En vanlig svømmeøkt for meg er for tiden rundt 3000 meter, gjerne i kombinasjon av litt styrketrening ved bassengkanten.
En ting er å svømme i basseng. Noe annet er frisvømming ute. Det er the real thing, litt som å jogge i skogen istedetfor på tredemølle. Ingen innsjø, fjord eller svømmerute er lik, enten en svømmer under fullmånen eller med sola lekende nede blant fisker, sand og krepsdyr. Det er faktisk en del å se på der nede, særlig i fjorden når en svømmer langs land hvilket en vanligvis gjør.
Jeg har en svømmedrakt fra Orca som jeg bruker for å holde varmen. Med en slik kan man være ute i vannet i opptil flere timer, og det er i grunn dette jeg trener for gjennom vinteren. Det gir en spesiell følelse og et kick å svømme over innsjøer og fjorder. Sikrest er det å ha følgebåt eller noen som padler ved siden av, skjønt jeg har ved et ekstatisk innfall blant annet krysset Randsfjorden (2.5 kilometer, se bilde) en dag med regnvær og etterhvert brukbare bølger, men dette må ses på som noe nær galskap. Broren min og søskenbarnet mitt kjørte rundt fjorden og plukket meg opp på andre siden, jeg var litt forpjusket, men ellers i rimelig ekstatisk humør. Det farligste på turen var faktisk da vi kjørte over noe oljesøl i en sving og snurret 360 grader inn i motsatt kjørebane. Heldigvis kom det ingen biler i mot akkurat da! Jeg satt foran på passasjersiden, og jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd dersom en bil hadde kollidert på siden av bilen. Det hadde ikke blitt så mye mer svømming på en stund, for å si det mildt... Vel, det gikk nå bra, heldigvis.
Andre fine turer som kan anbefales er Munkholmen - Ila (2,2 kilometer, ha følgebåt), eller Munkholmen rundt (1,2 kilometer). En favoritt er å padle til Munkholmen og svømme rundt et par ganger, en meget bra treningsøkt! Det er grunt langs Munkholmen og alltid spennende å studere livet på bunnen. Regn forøvrig med å bli sett på som sinnsforstyrret av folk som ligger og soler seg. Lianvannet, Kyvannet og Haukvannet er også fine, bynære vann å svømme i. Kan også anbefales å svømme siste del av Gaula, en veldig fin tur, la deg drive ned med strømmen fra litt etter Melhus og gå i land ved den siste brua før fjorden for eksempel.
Så var det selve stordrømmen som jeg håper å gjennomføre en gang, strekningen Flakk-Rørvik. Dette er selve svømmeturen med stor S for min del, en tur jeg stadig dagdrømmer om og tenker på med både frykt, fascinasjon og respekt. Det er circa sju kilometer over, regn med strøm i fjorden, svømmes på en godværsdag med litt medvind... Kanskje i sommer?
