Fottur fra Hovin til Støren gjennom Kvasshyllan naturreservat

Det hender man går lei av bymarka utenfor Trondheim og får lyst til å utforske nye og ukjente turområder. Jeg bestemte meg derfor for å ta toget til Hovin i Midtre Gauldal og gå til Støren gjennom skogen og helst over fjelltoppene vest for Støren. 

Første del av turen gikk langs riksvei 6576 en drøy kilometer sørover fra Hovin stasjon. Jeg tok så veien mot Prestvollen, en gåtur på rundt 9-10 kilometer fra togstasjonen. Her stiger man raskt til rundt 220 moh. til Kvernvatnet. På veien oppover gikk jeg forbi et nydelig småbruk hvor en hest sto utenfor og beitet i fred og ro:

Fra Kvernvatnet følger man fin skogsvei inn til Prestvollen hvor man blant annet går forbi et flott tjern som er langt vakrere enn sitt lite flatterende navn, Skitvatnet:

Da jeg kom fram til Prestvollen, var planen å gå over Urdskneppen/Vardefjellet og ned til Støren. Det var mye myr og tett skog, og jeg mistet derfor motet og bestemte meg for å returnere til Hovin og ta tog hjem derfra. Rett ovenfor Skitvatnet kom jeg imidlertid i prat med noen hyttefolk som fortalte at det skal gå en sti fra Prestvollen til Støren, og at det også går en sti forbi Skitvatnet ved fjellet Åsan. 

Det ble for mye styr å gå de to-tre kilometerne tilbake til Prestvollen, så jeg bestemte meg derfor for å prøve lykken og se om jeg kunne finne stien over Åsan til Støren. Her gikk jeg gjennom Kvasshyllan naturreservat som har delvis preg av urskog, en flott opplevelse. Nord for Skitvatnet går det en kjerrevei noen hundre meter og så en sti som går over til Blomlia. Rundt halvveis tar det av en sti som kan være litt vanskelig å finne som går sør for Åsan og over til Støren:

Gleden var stor over at jeg klarte å finne veien over til Støren helt på egen hånd, og at jeg slapp å gå samme vei tilbake. Veien ned til Støren går raskt unna på god vei, og et stykke ned i lia får man fin utsikt over deler av Støren: 

Veien ned til Støren

Industriområdene i Støren

Jeg tok så buss tilbake til Trondheim fra Støren stasjon. En flott tur! Jeg håper å komme tilbake på et senere tidspunkt, da for å gå turen motsatt vei over Skjærlifjellet/Urdskneppen ned til Prestvollen med retur fra Hovin.

Intimitet I

Du sa’, at du vilde ta’ mig med dig op på et højt berg og vise mig al verdens herlighed.

(Fru Maja, 1. akt, Når vi døde vågner)

VIL DU MØTE MEG. Med dette nakne og såre anslaget, henvendt både til leseren og romanens mannlige hovedperson, Johannes, åpner Ørstaviks roman Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux fra 2013. Romanens forteller, Ruth, innleder et forhold til Johannes som snart ender i fortvilelse fordi Johannes ikke er i stand til å møte Ruths nylig oppvåknede seksualitet og lengsel etter kjærlighet. Johannes sier han elsker henne, men han klarer ikke å vise det med kroppen, og Ruths kropp forstår det ikke. Ørstavik gir en sterk fremstilling av Ruths opplevelse av avvisning og hennes følelse av sårbarhet som en kroppslig, så vel som følelsesmessig reaksjon:

”Den åpne plassen jeg står på gynger, vakler side fra side, sprekker, jeg ser at den åpne plassen er et sted på kroppen min, et sted i meg selv. Det er det såre feltet foran på brystet, over hele foran, og at det må være noen inntil der, kjenner jeg, det må komme varme. Jeg lever ikke på avstand i et bilde mer, og jeg vil at han skal komme ut fra bildet sitt også, som om det er mulig å gå gjennom det, som var det av papir og at han kan spjære det opp og komme gjennom fra den andre siden og helt fram til meg og holde meg inntil seg. Gni seg mot stedet der foran på brystet. Det er det jeg vil. At han kommer gjennom til meg, holder meg, sier Her, her er jeg. Jenta mi.” (s 38-39).

Ruth er billedkunstner og jobber med installasjoner med levende mennesker. Romanen er svært visuell der blikket spiller en sentral rolle. I Ruths installasjon kommer en kvinne og en mann mot hverandre og ser hverandre inn i øynene. I denne scenen som er “abstrakt og konstruert, og samtidig konkret og virkelig”, våger personene å være til stede, bli sett, bli møtt. Problemet er nettopp at rollene er klart definerte og at dette er skuespill, kunst, fiksjon, drøm og lengsel om overskridelse “på en måte som når du kjøper sex.” (s 56). I lengsel etter nærhet drives romankarakterene ut i storbyens natteliv og partier av romanen kan minne om filmer som Eyes wide shut og Shame i formspråk og innhold. Gjennom å leve ut seksualiteten uten noen form for intimitet, ender man opp med å være ingen. Kunsthistorikeren Johannes vet alt om estetikk og det vakre. Likevel fremstår han som kunstverkene han studerer, som forsteinet begjær og stivnet ferniss, hjelpeløs og impotent, som hentet ut fra en Houellebecq-roman.

I romanen møter vi også galleristen Abel, hennes datter Lily og kjæresten, Ralf. Forholdet deres fungerer som en vakker parallellhistorie til den om Ruth og Johannes. I korte partier nevnes også andre kunstnere og kunstverk. Ved en anledning blir historien om Vigeland og hans forhold til den 17 år gamle modellen Inga Syvertsen nevnt. Samtidig som han giftet seg med denne vakre modellen laget han figurene i Vigelandsparken, tunge, innkapslede i seg selv i evig søvn som de er. 

Scenen fikk meg til å tenke på Ibsens skuespill Når vi døde vågner og forholdet mellom billedkunstneren Rubek, den unge Maya og modellen for Rubeks store verk, Irene. Rubek er en aldrende og desillusjonert kunstner hvis giftemål med den langt yngre Maja fremstår som et mislykket forsøk på å “velge livet”. I stykkets første akt møter Rubek Irene som var nøkkelen til hans kreativitet, og modell for verket som gjorde ham til en berømt og udødelig kunstner, skulpturen “Opstandelsens dag”. Irene anklager imidlertid Rubek for å ha sveket både henne og kunsten:

IRENE: Når jeg kledde meg helt av og sto der for deg, da hatet jeg deg, Arnold [...] Jeg hatet deg fordi du kunne stå der så uberørt. 

Drømmen om kjærligheten vekkes i skuespillet gjennom en oppstigning i tre trinn der andre og tredje akt utspiller seg på vidda og i høyfjellet. I siste akt fullføres oppstigningen og deres åndelig lengsel etter kjærlighet fullbyrdes i øyeblikket før de før: - Nei, nei, - opp i lyset og i all den glitrende herlighet. Opp til forjettelsens tinde! Både hos Ørstavik og Ibsen tematiseres kjærligheten og kunsten som lengsel etter overskridelse av menneskets grunnleggende vilkår gjennom en sammensmelting av språk og objekt, figur og modell, kropp og tanke.

Fred

Leser Garborgs roman Fred (ironisk tittel), og jeg sjokkeres over hvor aktuell romanen virker den dag i dag. Romanens hovedperson, den svært religiøse Enok Hove, går til grunne i adiaforiske grublerier, samtidig som en tilværelse uten Gud ikke er mulig. Dagens gladnyateister har ikke forstått det Garborg så: tenkningens endestasjon er å være i posisjon mot livet - livet blir umulig. Både Hamsun og Garborg evner å lage godt romanstoff av indre konflikter, de er begge strålende lyrikere, men Garborg er etter min mening en langt bedre og viktigere tenker. Er Garborg en større romanforfatter enn Hamsun, og kanskje til og med vår største? 

Og mens vi er i gang med disseksjonen av Norges litterære kanon: Enok Hoves inkarnasjon av konflikten mellom mening og rasjonalitet framstår som en langt mer relevant og viktig diskusjon enn Peer Gynts endeløse identitetsproblematikk. Trøndelag teaters forsøk på å skape relevans i oppsetningen denne høsten med å dra inn finanskrisa og å portrettere fulle nordmenn i syden, tjener som et beklagelig, men nødvendig eksempel på at stykket ikke oppleves som like viktig og utfordrende lenger.

Regner med mange fra både Ibsen- og Hamsunleiren føler seg truffet, så jeg kommer til å sitte parat gjennom helgen for å moderere den forventede ville kunst- og religionsfilosofiske diskusjonen. Det er mulig debatten forflyttes til bar Moskus i løpet av kvelden hvis noen ønsker å ta dette in vivo con vino.

Ønsker alle en mørk og cerebral helg.

“Som ljoset hev den eine draum:

å brenne ned, -

han helsa glad den skoddeflaum

som gav han fred”

Fred

Knausgårds kamp

Jeg har nå lest Min Kamp 1, 2, 3 og 5 med stor interesse, og ser fram til de to siste, spesielt bind seks. Verkene kan leses på mange plan, men det er åpenbart at det å skrive så tett opp til sitt eget liv har en sterk appell hos leserne. Når damer på 80 år sier at "han skriver om meg og mitt liv", må Knausgård ha truffet en eller annen nerve. Romanene er samtidig etisk problematiske fordi han utleverer familie, venner og bekjente. Gjennom å blande sammen fiksjon og virkelighet blir forholdet mellom språk og virkelighet, subjektet og objektet tematisert på en måte som ikke har blitt gjort før. Mange begeistrede lesere opplever at Knausgård ved å gå så langt inn i det private og intime også skriver om våre liv og vår kamp. Kanskje er det ikke nødvendig å bruke sitt eget liv på denne måten for å skape entusiasme hos leserne. Knausgård er etter min mening en god romanforfatter som har klart dette tidligere uten at det selvbiografiske er til stede i samme grad. Men tettheten til eget liv skaper likevel noe i tillegg som er der i eller over det fiktive, da mye av det må være oppdiktet av romanmessige og fortellermessige hensyn.

Min Kamp 3 innledes med at fortelleren sitter og ser på bilder fra sin egen barndom og konkluderer med at: "Det er tiden vi tar bilde av, ikke menneskene i den, de lar seg ikke fange". (Knausgård 2009: 13). Litt på samme nostalgiske vis som i The Museum of innocence kan ikke fortiden forstås fullt ut, langt mindre gjenskapes slik den var. Romanenes mimetiske pretensjoner er derfor selvsagt dømt til å slå feil, men inderligheten som bøkene er skrevet med og det eksistensielle mørket de springer ut fra sammen med spenningen som ligger i at dette er "virkelighet", gjør dette tidvis til stor lesning. En kjent kunstnermyte er at forfattere skriver ut fra et traume eller negative emosjoner som ligger som en motor eller drivende kraft i kunsten. Selv om det blir spekulering fra min side, kan det virke som om fortvilelse, følelse av fremmedgjorthet og vanskeligheter med å forholde seg til andre mennesker kan være en drivkraft i skrivingen. Jeg ser på dette som allmennmenneskelige egenskaper som det er mulig å kjenne seg igjen i for mange. Samtidig kan man kanskje spørre seg om dette er et spill eller en form for iscenesettelse av seg selv fra forfatterens side for å skape en bestemt kunstnermyte.


Knausgård skriver mye om andre forfattere i bøkene sine og denne intertekstualiteten til andre verk tematiserer likeledes forholdet mellom liv og litteratur og hvordan kunstneridentiteten skapes. Fortelleren har i bind 5 begynt på skriveakademiet i Bergen og har blant andre Jon Fosse og Ragnar Hovland som lærere og de blir vittig framstilt. En av de første romanene han forteller om er Hamsuns Sult, og det er neppe et tilfeldig valg. Sult, som også går for å være smått selvbiografisk, handler som kjent om en fattig kunstner i storbyen med skrivesperre. Fortelleren tenker sågar at han kan lære noe av den store mesteren. En åpenbar parallell er scenen der den unge forfatteren kjøper romanen Sult i panikk fordi han ikke kan skrive og må lære hvordan man gjør det før første dag på skrivekunstakademiet: "Jeg hadde nesten ikke penger, så jeg bestemte meg for en pocket. Sult av Hamsun. Den kostet 39,50, da hadde jeg tolv kroner igjen som jeg brukte på å kjøpe et godt brød i bakeriet på det vesle torget like bak." (Knausgård 2010: 33)

Den unge, uformede kunstneren prøver videre å forstå hva det er som skaper stor litteratur:
"Hamsun, Sult. Notater, 14/8-1988
Begynner i det generelle, om byen. Perspektivet langt utenfra. Så hovedpersonen som våkner. Veksler fra preteritum til presens. Hvorfor? Gjør det mer intenst, antageligvis [...] Det var påfallende hvor enkel historien var. Han våkner opp på rommet sitt, går stille ned trappen, siden han ikke har betalt husleie på en stund, og så ut i byen. Der hender det ingen ting spesielt, han går bare rundt og er sulten og tenker på det. Akkurat det samme kunne jeg skrive om. En som våkner opp på hybelen og går ut. Men han måtte ha noe, dette måtte være noe spesielt, som at han var sulten, for eksempel. Det var det det handlet om. Men hva skulle det være? Det var ingen heksekunst å skrive. Det gjaldt bare å komme på noe slikt som Hamsun hadde gjort det. Noe av bekymringen og uroen slapp taket da jeg hadde tenkt det." (Knausgård 2010: 34)

Hovedpersonen i Min Kamp 5 bor på en ussel hybel og leser Sult før han skal på skrivekunstakademiet for første gang. Det er flere scener i Min Kamp 5 som har klare paralleller til Sult foruten den unge kunstnerens kamp med seg selv for å skape noe nytt og genialt. Han blir også stoppet av politiet ved flere anledninger på grunn av en rekke absurde innfall og merkelig atferd, ikke på grunn av sult, men av at alkoholen forsterker en mer generell fortvilelse. Han oppsøker ikke Ylajali, men ei jente som sviker ham til fordel for broren Yngve kommer til ham på hybelen, men i stedet for å snakke om dette deklamerer han modernistiske dikt til henne og oppfører seg upassende og forstilt.

Det selvbiografiske og metafiktive går selvsagt mye lenger hos Knausgård enn hos Hamsun. Men de har begge det til felles at eget liv og de opplevelsene man bærer med seg utgjør et viktig grunnlag for skrivingen. Selv om fortiden aldri kan fanges eller framstilles objektivt, blir disse romanene stående som speil der man kan se noe i sitt eget liv, gjennom en annens ståsted og personlige historie.



Sult sies å markere begynnelsen på modernismen i Norge. Livsfølelsen i Sult og Min Kamp-bøkene kan sies å være ganske lik utover likhetene i hovedpersonenes livssituasjon. I verket Norsk litterær modernisme hevder forfatterne at: "fremmedgjøring, metafysisk savn (Guds død), splittet jeg og brist mellom jeget og språket" er typiske kjennetegn på modernismen" (Brunmo og Furuseth 2005: 25). Videre sier de at: "Hamsuns gjennombruddsverk, Sult, som de fleste regner som et av de tidligste eksemplene på modernistisk prosa, var jo et opprør mot den dominerende "problemdiktningen". I stedet for å skildre samfunnsproblemer og representative figurer ville Hamsun skildre det nye jeget i en ny verden." (Brunmo og Furuseth 2005: 60).

I Min Kamp 5 ligger jeg-fortelleren på soverommet uten å få sove: "Klokken gjorde seg klar til et nytt slag der ute. Jeg åpnet øynene, det var ikke snakk om å få sove med det første. Trærne utenfor vinduet var svarte, mørket mellom dem blekt. Det regnet ikke lenger, men fortsatt steg og sank vinden gjennom skogen, som en slags luftens dønninger.
Ett.
[..]
Hva var bevisstheten annet enn overflaten på sjelens hav? Annet enn små, fargerike båter, drivende plastflasker og rekved, bølger og strømmer, hva nå enn den dagen måtte bringe, øverst oppe i et flere tusen meters dyp?
Eller dyp var feil.
Hva var bevisstheten annet enn lyskjeglen fra en lommelykt i dypet av en mørk skog?" (Knausgård 2010: 309).

Subjektets oppløsning og følelsen av å være splittet har klare kjennetegn med hovedpersonen i Sult som ligger på hybelen og heller ikke får sove. Den eksistensielle sulteren som har blitt ensbetydende med det moderne, identitetssøkende subjektet finner sågar opp et nytt ord i et forsøk på å finne et språk som skal redde ham: "Jeg ble liggende en tid og se inn i mørket, dette tykke massemørke som ingen bunn hadde og som jeg ikke kunne begripe. Min tanke kunne ikke fatte det. Det var meg over all måte mørkt og jeg følte dets nærvær trykke meg. Jeg lukket øynene og, ga meg til å synge halvhøyt og kastet meg fram og tilbake på sengen for å adsprede meg; men uten nytte. Mørket hadde besatt min tanke og lot meg ikke et øyeblikk i fred. Hva om jeg selv var blitt oppløst til mørke, gjort ett med det? [...] Min nervøse tilstand hadde ganske tatt overhånd og det hjalp ikke hvor mye jeg forsøkte å motarbeide den. Der satt jeg, et bytte for de særeste fantasier, tyssende på meg selv, nynnet vuggesanger, svettende av anstrengelse for å bringe meg til ro. Jeg stirret ut i mørket og jeg hadde aldri i mine levedager sett et slikt mørke. Det var ingen tvil om at jeg her befant meg foran en egen sort av mørke, et desperat element som ingen tidligere hadde vært oppmerksom på. [...] Jeg innbillet meg å ha funnet opp et nytt ord. Jeg reiser meg opp i sengen og sier: "Det finnes ikke i språket, jeg har oppfunnet det, Kuboå. [...] Nei, egentlig var ordet egnet til å bety noe sjelelig, en følelse, en tilstand - om jeg ikke kunne forstå det."? (Hamsun 1890: 73-75).

Min Kamp 5 og Sult er to romaner som tematiserer kunstnerens jakt på en egen identitet, men også det psykologiske individet på jakt etter en kjerne og et fast orienteringspunkt hvorfra verden kan forstås. Min Kamp 5 har allusjoner ikke bare til Sult, men til mange andre kjente, modernistiske forfattere som Thomas Bernard, Tor Ulven, James Joyce, Samuel Beckett, Stig Larsson og Tomas Tranströmer med flere. Romanene kan selvsagt også leses som realistiske dannelsesromaner eller som postmoderne spill der forfatteren leker med flere forskjellige identiteter og iscenesetter seg selv. Romanene er uansett så rike at de kommer til å bli diskutert i mange år framover.

The Museum of innocence

Amerikanerne har Nabokovs Lolita, vi har Knausgård med romanen Ute av verden og Tyrkia har Orhan Pamuk. The Museum of Innocence føyer seg inn i rekken av Lolitainspirerte romaner. Året er 1975 og byen Istanbul. Kemal Bey er forlovet med Sibel, men har et forhold til den langt yngre kusina si Füsun som han er vilt forelsket i. Romanen følger hovedpersonens nærmest patologiske jakt på sin livs store kjærlighet. Dette er en massiv roman, detaljert som et persisk maleri der man kan fordype seg i språklige bilder og detaljer. Denne detaljrikdommen kan være både trettende og besettende. Det er mye motstand i romanen, både som tekst og som historiefortelling. Romanen åpner med et besettende samleie med Füsun og uten å vite det selv er dette det lykkeligste øyeblikket i Kemals liv. Noen av romanens store tema som nostalgi og livets forgjengelighet, ikke bare i absolutt forstand, men også i forhold til tidens lineære natur røpes allerede i åpningssetningen: "It was the happiest moment of my life, though I didn't know it. Had I known, had I cherished this gift, would everything have turned out differently?" Svaret er ja, og substituttet for dette lykkelige øyeblikket er opprettelsen av "Museet".

                                  

Romanen er organisert i 83 kapittel der hvert kapittel kan sies å være en utstilling i Kemals museum. Museet eksisterer som et konkret sted der hovedpersonen kan trekke seg tilbake sammen med objekter som han har fått eller helst stjålet fra Füsun når savnet etter henne er som verst. På postmodernistisk vis dukker forfatteren selv opp som en karakter i romanen mot slutten av boka: "Hello, this is Orhan Pamuk!" Forfatteren møter så hovedpersonen og de har en samtale om hva som er museets hensikt: "Because all the objects in my museum - and with them, my entire story - can be seen at the same time from any perspective, visitors will lose all sense of Time. This is the greatest consolation in life." Tid altså. Og rom.

The Museum of Innocence virker nærmest Proustaktig i sitt forsøk på å gripe fortiden og er et dypdykk i nostalgiens vesen. Som hos Proust gjenkalles fortiden der alle tapte og kjære objekter blir forsøkt brakt til live igjen. I På sporet av den tapte tid sier hovedpersonen et sted: "en bok er en stor kirkegård, hvor man ikke lenger kan lese de utviskede navnene på størstedelen av gravstenene". Ut av en lignende tapsfølelse stiger også denne store romanen opp. Prisen å betale er evnen til å leve et lykkelig liv. Eller som hovedpersonens far på humoristisk vis sier det: "Any intelligent person knows that life is a beautiful thing and that the purpose of life is to be happy [...] But it seems only idiots are ever happy. How can we explain this?"

Det er i det hele tatt mange allusjoner til andre verk og forfattere i denne boka. Aristoteles' verk Fysikken står sentralt. Romanen kan også leses i et freudiansk og psykoanalytisk perspektiv der boka blir en form for sorgarbeid med symboldannelse som resultat av tapet av den elskede. Videre gir romanen et interessant bilde av forholdet mellom kvinner og menn i en kultur i endring på grunn av påvirkningen fra vestlig kultur og levesett. Tiden det tar å lese denne romanen oppleves ikke som et tap, men som en berikelse.

Kindle

                        

Kindle betyr i følge ordboka mi (blant annet): "To cause to glow, to light up or to arouse (an emotion, for example)". Og ja, jeg er ganske fyrt opp av denne lille duppeditten. Jeg trodde jeg var immun mot teknologiske nyvinninger, spesielt innen for områdene data, kommunikasjon og lignende, men dette vil jeg kalle en liten revolusjon i sitt slag. Jeg må ha vært ganske plagsom på jobb i dag, ettersom jeg sprang rundt og viste fram lesebrettet mitt til både ansatte og innsatte.

Med en kindle for hånden er man alltid på nett opp mot amazon sin nettbutikk og man har tilgang på flere hundre tusen bøker nær sagt hvor som helst man måtte befinne seg. På ti sekunder har man kjøpt bøker for en ofte latterlig billig penge, for eksempel skaffet jeg meg Shakespears samlede for tre dollar. Noe av det beste med lesebrettet er altså at man får øyeblikkelig behovstilfredsstillelse, og det til en lavere pris enn om man drar i bokhandelen eller avventer en papirbok fra en netthandel med ditto porto og ventetid. Jeg har også lastet ned Darwins "The Origin of Species" og "On Liberty" av John Stuart Mill - helt gratis!

Videre er det en fryd å lese bøker på Kindle. Den er svært lett, og ettersom jeg foretrekker å lese liggende og dermed må holde opp boka er dette langt mer behagelig med en kindle. Oxford dictionnary følger med slik at man i løpet av sekunder får forklaringer på ukjente ord. Kapasiteten er enorm, man kan lagre 3500 bøker på lesebrettet. Det tilsvarer at man leser ei bok i uka i 70 år. Mine stakkars, overlessede bokhyller går ei lys framtid i møte. Det er også slutt på tiden der jeg febrilsk blar igjennom flere romaner på jakt etter en spesiell passasje, med søkemotoren på lesebrettet kan jeg enkelt søke i mitt eget bibliotek. Kindle kan anbefales!

Vårvintringstur

Ein stad i fjellskogen sør i Rennebu. To karar, i det her høvet to brødre, kjempar med pulk og tunge sekkar oppover i lia på jakt etter ein eigna teltplass. Der må vera vatn i nærleiken, nokre tørrgraner å fyra med og plassen må gjerne vera litt open slik at ein har utsyn. På same vis vil ein då kunna sjå bålet leika i mørkret viss ein tar ein kveldstur over myra. Så høyrest saging og hugging av ved. Jubel då det viser seg at det sildrar vatn under all isen og snøen. Eit telt reiser seg. Snart luktar det kaffi. Ei stund etter klyv karane oppover lia mot Ryphø. Ei kveldssol med lovnad om sommar varmar nokre lyngtustar her og der, medan ein kald vind stryk nedover fjellsidene. Seinare, nede ved teltet, eit lite under, ein neslesommarfugl.

Nokre timar seinare leikar nordlyset over himmelen. Ein urlatter, som best kan kallast rå, gjallar mellom åsane. Kva svarten er no på ferde, tenkjer ein forpjuska fjellrev på evig jakt etter forkomne smådyr. To skapnader sit rundt bålet medan ei ugle sit tenksomt på andre sida av myra. Sidan, stille.

Morgonen etter går dei to karane inn i fjellheimen. Dei kjempar ein besett kamp mot vinden. Hundre meter frå toppen, då den eine av dei vert løfta ein halv meter opp i lufta, innser dei at dei kjempar mot noko som er større enn dei sjølve. Med stivt blikk og krokete bein rotar dei seg ned til tryggleiken igjen, den store skogen. Sola sender atter sine raude strålar nedover fjellsidene, før ho fell og sluknar stille i vest. Ei ny natt kjem og med ho stilla. Men dei to karane sit atter og skråler rundt bålet under stjernene.

Natta etter sit ugla i eit tre over eit stort hol i snøen med nokre svarte kolbitar i. Ho ser utover myra. Nordlyset leikar stille og ein neslesommarfugl har nett lagt sine egg i nærleiken. Reven ristar på halen og det pip i ei lita hole på andre sida av myra. Snart kjem vår. Snart kjem sumar. Så haust, vinter, og vår igjen.