Å gå hjem

Jeg tror jeg begynte å gå da jeg var ett år gammel, og siden har jeg ikke holdt opp med å flytte kroppen min til stadig nye steder. Til pappa, badet, trikken, jenter, Paris og til høye fjelltopper jeg forlengst har glemt navnet (og høyden) på. Jeg har til og med slept sideflesket fra Pyreneene og gjennom hele Nord-Spania til en vakker barokk katedral i Galicia en gang. All denne vandringen, tar den noen gang slutt? Nei, den gjør nok ikke det, selv på gamlehjemmet vil jeg sikkert ha behov for å vandre ut i friheten en gang i blant og misunne ungdommen med alle sine bevegelseskrefter intakte. "Old men hate young men", som Nathan Zuckerman desillusjonert og tilårskommen sier i romanen Exit Ghost av den amerikanske forfatteren Philip Roth. Tja, mon det.

En annen bok jeg nylig har lest er Tomas Espedals gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Jeg siterer: "Hvorfor går vi her, mot hva? Hvorfor sover vi ikke i en seng, i et hus, et hjem, i samme rom sammen; vi våkner og sovner samtidig, er det ikke sånn? Å elske? Kjærligheten krever at vi er i ro, at vi slår oss til ro, at vi holder oss i ro på det samme stedet; bevegelse er ensomhet."

Espedals bok er til tider en svært god bok. Jeg liker godt at det ikke er nok en norsk naturbok der man kommer hjem med et buddhistisk smil om munnen, så lenge det varer. Her er det sigaretter og fyllekuler, en slags blanding av Lars Monsen og Jens Bjørneboe, veldig forfriskende. Hovedpersonen forteller klokt om sine egne splittelser og dilemma i livet, og reflekterer mye over hvorfor han går. En moderne vandrerskikkelse kan vi trygt si, på tross av sin gammelmodige dress. Sikkert litt av et syn på turishyttene røykende en sigarett ved siden av oppstasa goretex-jakker som luftes to ganger i året.

Vel, det å gå har så absolutt eksistensielle sider, men bevegelse er for meg i størst grad knyttet til livsglede, begjær og vilje til å leve. Jeg elsker syklene mine, elsker følelsen av monoton rytme som følger med det å holde på med utholdenhetsidretter, svosjingen av armer når jeg forsøksvis i vakre rytmer crawler over innsjøer, fjorder og svømmebasseng, att og fram, att og fram, det stopper aldri og det er vakkert. Hva venter over neste bakketopp? Kanskje en dame med skjørt, kanskje en elg, kanskje et vakkert, gammelt tre.

Snart skal jeg reise langt, snart skal jeg reise hjem til moderlandet etter å ha trasket sentraleuropeisk asfalt i flere år.