The Museum of innocence

Amerikanerne har Nabokovs Lolita, vi har Knausgård med romanen Ute av verden og Tyrkia har Orhan Pamuk. The Museum of Innocence føyer seg inn i rekken av Lolitainspirerte romaner. Året er 1975 og byen Istanbul. Kemal Bey er forlovet med Sibel, men har et forhold til den langt yngre kusina si Füsun som han er vilt forelsket i. Romanen følger hovedpersonens nærmest patologiske jakt på sin livs store kjærlighet. Dette er en massiv roman, detaljert som et persisk maleri der man kan fordype seg i språklige bilder og detaljer. Denne detaljrikdommen kan være både trettende og besettende. Det er mye motstand i romanen, både som tekst og som historiefortelling. Romanen åpner med et besettende samleie med Füsun og uten å vite det selv er dette det lykkeligste øyeblikket i Kemals liv. Noen av romanens store tema som nostalgi og livets forgjengelighet, ikke bare i absolutt forstand, men også i forhold til tidens lineære natur røpes allerede i åpningssetningen: "It was the happiest moment of my life, though I didn't know it. Had I known, had I cherished this gift, would everything have turned out differently?" Svaret er ja, og substituttet for dette lykkelige øyeblikket er opprettelsen av "Museet".

                                  

Romanen er organisert i 83 kapittel der hvert kapittel kan sies å være en utstilling i Kemals museum. Museet eksisterer som et konkret sted der hovedpersonen kan trekke seg tilbake sammen med objekter som han har fått eller helst stjålet fra Füsun når savnet etter henne er som verst. På postmodernistisk vis dukker forfatteren selv opp som en karakter i romanen mot slutten av boka: "Hello, this is Orhan Pamuk!" Forfatteren møter så hovedpersonen og de har en samtale om hva som er museets hensikt: "Because all the objects in my museum - and with them, my entire story - can be seen at the same time from any perspective, visitors will lose all sense of Time. This is the greatest consolation in life." Tid altså. Og rom.

The Museum of Innocence virker nærmest Proustaktig i sitt forsøk på å gripe fortiden og er et dypdykk i nostalgiens vesen. Som hos Proust gjenkalles fortiden der alle tapte og kjære objekter blir forsøkt brakt til live igjen. I På sporet av den tapte tid sier hovedpersonen et sted: "en bok er en stor kirkegård, hvor man ikke lenger kan lese de utviskede navnene på størstedelen av gravstenene". Ut av en lignende tapsfølelse stiger også denne store romanen opp. Prisen å betale er evnen til å leve et lykkelig liv. Eller som hovedpersonens far på humoristisk vis sier det: "Any intelligent person knows that life is a beautiful thing and that the purpose of life is to be happy [...] But it seems only idiots are ever happy. How can we explain this?"

Det er i det hele tatt mange allusjoner til andre verk og forfattere i denne boka. Aristoteles' verk Fysikken står sentralt. Romanen kan også leses i et freudiansk og psykoanalytisk perspektiv der boka blir en form for sorgarbeid med symboldannelse som resultat av tapet av den elskede. Videre gir romanen et interessant bilde av forholdet mellom kvinner og menn i en kultur i endring på grunn av påvirkningen fra vestlig kultur og levesett. Tiden det tar å lese denne romanen oppleves ikke som et tap, men som en berikelse.