Leser Garborgs roman Fred (ironisk tittel), og jeg sjokkeres over hvor aktuell romanen virker den dag i dag. Romanens hovedperson, den svært religiøse Enok Hove, går til grunne i adiaforiske grublerier, samtidig som en tilværelse uten Gud ikke er mulig. Dagens gladnyateister har ikke forstått det Garborg så: tenkningens endestasjon er å være i posisjon mot livet - livet blir umulig. Både Hamsun og Garborg evner å lage godt romanstoff av indre konflikter, de er begge strålende lyrikere, men Garborg er etter min mening en langt bedre og viktigere tenker. Er Garborg en større romanforfatter enn Hamsun, og kanskje til og med vår største?
Og mens vi er i gang med disseksjonen av Norges litterære kanon: Enok Hoves inkarnasjon av konflikten mellom mening og rasjonalitet framstår som en langt mer relevant og viktig diskusjon enn Peer Gynts endeløse identitetsproblematikk. Trøndelag teaters forsøk på å skape relevans i oppsetningen denne høsten med å dra inn finanskrisa og å portrettere fulle nordmenn i syden, tjener som et beklagelig, men nødvendig eksempel på at stykket ikke oppleves som like viktig og utfordrende lenger.
Regner med mange fra både Ibsen- og Hamsunleiren føler seg truffet, så jeg kommer til å sitte parat gjennom helgen for å moderere den forventede ville kunst- og religionsfilosofiske diskusjonen. Det er mulig debatten forflyttes til bar Moskus i løpet av kvelden hvis noen ønsker å ta dette in vivo con vino.
Ønsker alle en mørk og cerebral helg.
“Som ljoset hev den eine draum:
å brenne ned, -
han helsa glad den skoddeflaum
som gav han fred”
Fred
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar