Intimitet I

Du sa’, at du vilde ta’ mig med dig op på et højt berg og vise mig al verdens herlighed.

(Fru Maja, 1. akt, Når vi døde vågner)

VIL DU MØTE MEG. Med dette nakne og såre anslaget, henvendt både til leseren og romanens mannlige hovedperson, Johannes, åpner Ørstaviks roman Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux fra 2013. Romanens forteller, Ruth, innleder et forhold til Johannes som snart ender i fortvilelse fordi Johannes ikke er i stand til å møte Ruths nylig oppvåknede seksualitet og lengsel etter kjærlighet. Johannes sier han elsker henne, men han klarer ikke å vise det med kroppen, og Ruths kropp forstår det ikke. Ørstavik gir en sterk fremstilling av Ruths opplevelse av avvisning og hennes følelse av sårbarhet som en kroppslig, så vel som følelsesmessig reaksjon:

”Den åpne plassen jeg står på gynger, vakler side fra side, sprekker, jeg ser at den åpne plassen er et sted på kroppen min, et sted i meg selv. Det er det såre feltet foran på brystet, over hele foran, og at det må være noen inntil der, kjenner jeg, det må komme varme. Jeg lever ikke på avstand i et bilde mer, og jeg vil at han skal komme ut fra bildet sitt også, som om det er mulig å gå gjennom det, som var det av papir og at han kan spjære det opp og komme gjennom fra den andre siden og helt fram til meg og holde meg inntil seg. Gni seg mot stedet der foran på brystet. Det er det jeg vil. At han kommer gjennom til meg, holder meg, sier Her, her er jeg. Jenta mi.” (s 38-39).

Ruth er billedkunstner og jobber med installasjoner med levende mennesker. Romanen er svært visuell der blikket spiller en sentral rolle. I Ruths installasjon kommer en kvinne og en mann mot hverandre og ser hverandre inn i øynene. I denne scenen som er “abstrakt og konstruert, og samtidig konkret og virkelig”, våger personene å være til stede, bli sett, bli møtt. Problemet er nettopp at rollene er klart definerte og at dette er skuespill, kunst, fiksjon, drøm og lengsel om overskridelse “på en måte som når du kjøper sex.” (s 56). I lengsel etter nærhet drives romankarakterene ut i storbyens natteliv og partier av romanen kan minne om filmer som Eyes wide shut og Shame i formspråk og innhold. Gjennom å leve ut seksualiteten uten noen form for intimitet, ender man opp med å være ingen. Kunsthistorikeren Johannes vet alt om estetikk og det vakre. Likevel fremstår han som kunstverkene han studerer, som forsteinet begjær og stivnet ferniss, hjelpeløs og impotent, som hentet ut fra en Houellebecq-roman.

I romanen møter vi også galleristen Abel, hennes datter Lily og kjæresten, Ralf. Forholdet deres fungerer som en vakker parallellhistorie til den om Ruth og Johannes. I korte partier nevnes også andre kunstnere og kunstverk. Ved en anledning blir historien om Vigeland og hans forhold til den 17 år gamle modellen Inga Syvertsen nevnt. Samtidig som han giftet seg med denne vakre modellen laget han figurene i Vigelandsparken, tunge, innkapslede i seg selv i evig søvn som de er. 

Scenen fikk meg til å tenke på Ibsens skuespill Når vi døde vågner og forholdet mellom billedkunstneren Rubek, den unge Maya og modellen for Rubeks store verk, Irene. Rubek er en aldrende og desillusjonert kunstner hvis giftemål med den langt yngre Maja fremstår som et mislykket forsøk på å “velge livet”. I stykkets første akt møter Rubek Irene som var nøkkelen til hans kreativitet, og modell for verket som gjorde ham til en berømt og udødelig kunstner, skulpturen “Opstandelsens dag”. Irene anklager imidlertid Rubek for å ha sveket både henne og kunsten:

IRENE: Når jeg kledde meg helt av og sto der for deg, da hatet jeg deg, Arnold [...] Jeg hatet deg fordi du kunne stå der så uberørt. 

Drømmen om kjærligheten vekkes i skuespillet gjennom en oppstigning i tre trinn der andre og tredje akt utspiller seg på vidda og i høyfjellet. I siste akt fullføres oppstigningen og deres åndelig lengsel etter kjærlighet fullbyrdes i øyeblikket før de før: - Nei, nei, - opp i lyset og i all den glitrende herlighet. Opp til forjettelsens tinde! Både hos Ørstavik og Ibsen tematiseres kjærligheten og kunsten som lengsel etter overskridelse av menneskets grunnleggende vilkår gjennom en sammensmelting av språk og objekt, figur og modell, kropp og tanke.