Mrs. Dalloway said she would by the flowers herself.

Filmen The hours fra 2002 hadde stor suksess verden over og også i Norge. Folk flokket til kinoene, og ikke bare for å se Nicole Kidmans spisse nese for anledningen forvandlet til å ligne Virginia Woolfs mer runde utgave. Filmen handler om forholdet mellom tre kvinner i tre forskjellige generasjoner hvis liv er tett forbundet med Mrs. Dalloway i Virginia Woolfs roman Mrs. Dalloway. Det er en svært god film, fabelaktige skuespillere blant annet, og den satte meg i de merkeligste sinnsstemninger kan jeg huske. Hva hadde (i alle fall to) av disse kvinnene i seg som førte til slik en splittelse i livet og lengsel etter døden? Et lenge forsømt prosjekt har altså vært å lese Mrs. Dalloway, og sju år etter filmen fikk jeg endelig plukket frem boka fra en krok (skjønt jeg burde vel kanskje ha lest romanen The Hours også som filmen egentlig er basert på).

Boka handler om en dag i Mrs. Dalloways liv og slutter med et selskap som hun har på kvelden. Slike selskapsromaner fokuserer ofte på sosiale spill mellom gjestene, men det er ikke tilfelle her. Dette er virkelig en hjernebok, i den forstand at det er personenens tanker og følelser som trekkes frem. Samtalene mellom romanpersonene er langt mindre viktige enn de tankene og komplekse følelsene som de avstedkommer. Det er det indre liv som skildres, sterkt fortettet i både tid og rom. Leseren av romanen blir fort trett av de intrikate tankevirksomhetene og mangelen på handling, og dette er kanskje meningen også. Et rikt og komplisert følelsesliv balanserer her mot å føre til livstretthet og lede, men også angst, som her: "Then (she had felt it only this morning) there was the terror; the overwhelming incapacity, one's parents giving it to one's hands, this life, to be lived to the end, to be walked with serenely; there was in the depths of her heart an awful fear."

Mrs. Dalloway snakker mye og overfladisk og er opptatt med praktiske gjøremål for å skape avstand til seg selv og sine følelser. Handlingen foregår i et borgerlig miljø i London tidlig i mellomkrigstiden, der ekteskapelig liv fort fører til fastlåste livssituasjoner og ulykke: "To love makes one solitary". Og denne er jo festlig: "With twice his wits, she had to see things through his eyes - one of the tragedies of married life." Samtidig er det mange øyeblikk av skjønnhet og undring over livets mysterium. Romanuniverset er ikke mørkt, og Woolf skriver med en utrolig letthet og eleganse, også når den tar opp tema som galskap og selvmord. Melankolien brytes eller finner på et vis sin likevekt gjennom de litterære rom som denne teksten klarer å skape, hvis det går an å si det slik (?). Og så slutter vel romanen som en slags hyllest til kjærligheten eller kunsten med Petter Walshs ord: "What is this terror? what is this ecstasy? he thought to himself. What is it that fills me with extraordinary excitement?" Det er Mrs. Dalloway....

Filmmusikken er forresten utrolig fin, komponert av Philip Glass og kan anbefales sammen med filmen og boka.