Lilou

Eg har noko å innrømma.

Eg er forelska.

Eg skal fylla bloggen min med rosa hjarte.

Eg skal lesa Høgsongen og drikka god raudvin til.

I snart eitt år har eg budd i kollektiv med Kerstin og Lilou.

Kollektiv betyr at ein deler på alt, i all fall kattepusar.

Snart skal eg reisa hundrevis av mil frå deg Lilou.

Aldri skal du liggja i senga mi om natta meir.

Aldri skal du stryka deg rundt oklene mine meir om morgonen.

Aldri skal du jaga krølla papir og plastballar eg kjærleg kastar til deg.

Aldri skal du gjeva meg sår og andre kjærteikn

medan eg prøver å få litt av di travle tid.

Aldri skal du liggja deilig oppkrølla på magen

medan eg psykotisk funderer på om intelligent design

faktisk har noko føre seg.

Min kjære, eg skal klona deg og eiga deg for all tid.

Kornsirkler - "I really want to believe its done by aliens lol"

I det siste har jeg av min bror blitt gjort oppmerksom på en del fascinerende kornsirkler som har dukket opp de siste årene, og dette har gjort meg interessert i fenomenet. Nå har jeg ikke akkurat blitt noen ekspert på kornsirkler, men jeg har brukt en del timer på å finne informasjon om dette på nettet, og det jeg kan si er at jo mer jeg leser om fenomenet, jo mer fascinerende blir det.

Det vi vet med 100 prosent sikkerhet er at kornsirkler alltid har eksistert, i den forstand at vind kan legge korn flatt i forskjellige formasjoner på åkrer og enger. På 70-tallet (og muligens tidligere) begynte det imidlertid å dukke opp mer avanserte formasjoner, og siden den gang har det vært en videreutvikling i deres kompleksitet og størrelse på en slik måte at alle som ser dem er enige i at det må ligge en intelligens bak deres opphav. Vi vet og at mange av dem er menneskeskapte, for eksempel er noen av dem bestillingsverk og laget av profesjonelle. Det er og hevet over enhver tvil at mange av de over 12 000 sirklene som har dukket opp siden 70-tallet er laget av moromenn om natta som av forskjellige grunner har dette som en fritidsinteresse eller livsstil.

Titusenkronerspørsmålet går som følger: Er alle 12 000 sirklene laget av vanlige naturfenomen og av folk som med forskjellige hjelpemidler fysisk lager disse sirklene, eller har noen/en del av dem et annet opphav? Etter å ha vurdert saken så har jeg kommet frem til at alle 12 000 mest sannsynlig har et menneskelig eller naturlig opphav.

Et viktig utgangspunkt i slike spørsmål er basert på et kjent vitenskapelig prinsipp kalt Ockhams barberkniv, som helt riktig sier at den mulige forklaringen som virker mest sannsynlig også sannsynligvis er den korrekte. Utrolige påstander derimot krever utrolige bevis. Allerede her vil tilhengere (believers) hevde at jeg tar feil, da det mest sannsynlige for dem er at kornsirkler ikke har et menneskelig eller annet naturlig opphav, og de fremfører flere argumenter for dette som jeg skal se nærmere på om litt. Men jeg mener altså helt klart at en vanlig rasjonelt innstilt person bør tenke at sirklene er laget av mennesker, da denne forklaringen unektelig er den minst kompliserte i forhold til en del av de andre mer eller mindre utrolige teoriene om fenomenet:

Alienteorien: Sirklene lages altså av vesener fra andre steder i verdensrommet, og er formodentlig et forsøk på å kommunisere med oss. Argumenter for denne teorien er så vidt jeg kan se basert på vitneutsagn av folk som har sett romskip gjøre dette og lignende.

Lysende kuler-teorien: Det finnes en del personer som sier å ha sett skinnende lys over åkrer og at sirklene har dannet seg som et resultat av disse. Det kan da altså dreie seg om et hittil ukjent naturfenomen e.l.

Andre spirituelle forklaringer: Noen mener også at sirklene lages av våre egne drømmer, bevissthet, sjel eller av andre spirituelle/åndelige krefter i eller rundt oss.

Det finnes og helt sikkert andre utbredte og fantasifulle teorier om hvordan sirklene lages. Men den forklaringen som krever minst "om" og "men" og "at", er at det er mennesker som har laget dem. Dette på tross av, eller kanskje nettopp på grunn av, at kornsirklene er så utrolige og rike både på spennende geometriske mønstre og budskap. En del sier og at de simpelthen ikke vet hva det er, men at de har en bestemt oppfatning om at sirklene ikke er laget av mennesker (men de aksepterer dermed at det må være en fascinerende forklaring som mest sannsynlig vil omvelte mange av våre oppfatninger om verden). De baserer dette på å egenhendig ha sett sirklene eller bilder av dem, og lar seg overbevise av en del "bevis" og argumenter jeg mener man skal være skeptisk til.

For det første hevdes det at det i "genuine" sirkler ikke finnes spor etter mennesker, og det man tenker på i første rekke da er manglende fotspor i åkeren. Det høres jo overbevisende ut, det er fort gjort å bli en troende, og vips så lever man i en tiltrekkende og fascinerende verden full av alienteknologi eller åndelige dimensjoner, der vår underbevissthet etterlater seg gamle symboler fra Mayakulturen i åkrer rundt Stonehenge. Her skal man tenke på følgende: Folkene som lager disse sirklene er veldig bevisste på å nettopp ikke etterlate seg spor. De beveger seg inn og ut av åkeren der traktorer og andre maskiner har kjørt, de kan ha plastposer o.l. på føttene. Videre er de som oppdager sirklene og som kommer dit først utsatt for en rekke intellektuelle "kortslutninger", fordi de er believers og ser hva de ønsker å se. For en believer er en av de største opplevelsene å oppdage en genuin sirkel, og de vil bli ekstremt skuffet hvis de finner tegn etter menneskelig aktivitet, nettopp derfor finner de dem heller ikke eller overser dem! Videre, hvordan skal man se etter spor når man selv etterlater dem? Etter at den første personen oppdager sirkelen og går rundt og i den, er det jo allerede spor der, så hvordan kan man være så sikker på at det ikke finnes spor fra før?

Et annet argument er at "dette kunne mennesker aldri klart å gjøre". Vel, la meg ta et eksempel, la oss si at jeg er en flink tegner og at jeg lager en tegning som jeg viser til noen hvorpå de sier: "Wow, dette kunne jeg aldri klart, hvordan gjør du det?". Jeg kunne svart: "Det er ikke jeg som har laget det. Aliens gjorde det etter å ha bortført meg." Eller jeg kunne forklart teknikken, den årelange treningen som må til og så videre. Hva virker mest sannsynlig?

Andre "bevis" er for eksempel denne videoen, tatt av en mann som heter John Wabe. Denne filmsnutten, som viser hvordan lysende kuler lager sirklene, har vært lett å avsløre som juks, både ved enkle tekniske undersøkelser av mønstre i filmrull, tidsangivelser og lignende som jeg ikke forstår meg på. Det er rett og slett lagt to filmer oppå hverandre, og det er videre lett å se at det ikke er naturlig å holde kameraet i ro når kulene beveger seg. John Wabe selv har og innrømmet at han laget den som en spøk. Dette er selvsagt ikke et bevis for at sirklene ikke kan lages av slike lyskuler, det som er interessant er folks reaksjoner på filmen. Selv etter at Wabe har blitt avslørt og har innrømmet saken, finnes det folk som ikke vil slutte å tro på at filmen er ekte! Denne filmen inngår for eksempel fortsatt i kjente "dokumentarer" som lages om temaet der det hevdes at kornsirklene lages av aliens e.l. De tror så sterkt på fenomenet at de mister evnen til selv enkel rasjonell tenkning. Dette synes jeg er utrolig interessant, fordi det viser hvor utrolig sterkt fenomenet tro er, og hvilke enorme konsekvenser det har på folks opplevelse og forståelse av verden.

Andre argumenter som fremføres som "bevis" baserer seg på funn og oppdagelser. Det hevdes at korn har blitt varmet opp til så og så temperaturer, at aksene har "eksplodert", det er snakk om magnetisme, mikrobølger og den slags. Det referes svært ofte til en "forsker" ved navn W. C. Levengood som har gjort disse funnene. Levengood er, hvis jeg har forstått det riktig, ikke en ekte forsker, da han ikke har papirene i orden og er en selvoppnevnt doktor, og dette gjelder også flere av de andre som "forsker" på fenomenet. Jeg mener det er grunn til å utvise skepsis mot å basere sin tro på at kornsirkler er skapt av utrolige fenomener på at det er "bevist" vitenskapelig. Hvis kornet i "genuine" kornsirkler virkelig hadde hatt disse utrolige karakteristikkene, tror jeg dette ville ha blitt stadfestet forlengst av seriøse forskere tilknyttet universitet med skikkelige laboratorium og seriøs forskning. Når så ikke har skjedd er det nok grunn til å være svært skeptisk. Hvis man går inn på diskusjonfora om fenomenet og lignende ser man at mange "tror", nettopp fordi de mener at disse fenomenene er vitenskapelig bevist, det er de så langt derifra i vitenskapelig forstand, selv om bøker om kornsirkler presenterer dette som vitenskapelige fakta. Tvert i mot har "mystiske" endringer i kornet når det har brukket og etterpå fortsetter og vokse opp mot sollyset blitt godt forklart som fototropisme i ordentlige laboratorium av uavhengige og seriøse forskere med virkelige universitetsgrader. Hvorfor hører vi aldri om denne forskningen i litteratur om kornsirkler? Fordi disse folkene har en sterk religiøs overbevisning, de "vet" og "føler" at kornsirklene må ha et helt spektakulært ikke-menneskelig opphav, og derfor tenker de at de heller ikke er vitenskapelig eller moralsk forpliktet til å si noe som imøtegår deres overbevisning. Hvis for eksempel pinsemenigheten hadde begynt å "forske" på sin religiøse praksis eller lignende for å "bevise" at noe merkelig skjer, dvs. at Gud finnes, ville jeg stolt like lite på det som det disse såkalte forskningsinstituttene innen kornsirkelforskningen presenterer.

At kornsirklene er laget av mennesker er ingen utrolig forklaring, men forklarer fenomenet fullt ut på en enkel måte, og er derfor mest sannsynlig den riktige. Videre forklarer det hvorfor de for det meste oppstår i England, rett og slett fordi det er et stort kornsirkelmakermiljø der og det var der det hele begynte med noen moromenn på 70-tallet. Det forklarer også godt hvorfor mønstrene har blitt stadig mer intrikate og imponerende, fordi kunsten utvikler seg og de blir stadig flinkere til det. Andre forklaringsmodeller kommer fort opp i en rekke absurde forklaringsproblemer. Hvis det er aliens, hvorfor fokusere så mye på England? Hvis de ønsker å kommunisere gode budskap til oss, burde de ikke gjøre det over hele planeten, slenge opp noen rundt den kinesiske mur og andre steder med historisk verdi også? Hvordan kan lysballer lage symboler fra utdødde kulturer i åkrer? Man innser raskt hvor tullete dette er.

Kornsirklene er mektige symboler og steder som påvirker folk på lignende måte som når troende går til nattverd, drar på pilegrimsferd eller ser helt spesielle relikvier og lignende. Dermed får dette en selvforsterkende effekt, folk sier de føler energier og at noe skjer med dem, nettopp fordi at de er i et sted de opplever som et slags hellig rom de har latt seg overbevise er skapt av noe som er større enn oss selv. Og vips så har du esoteriske New-age møter der man samles for å diskutere når aliensene kommer og henter oss, eller på hvilken måte sjelen vår sender ut energier som forplanter seg i kornåkrene i England. Slike opplevelser oppstår altså i det øyeblikk man begynner å tro. Men denne troen er da slik jeg ser det ikke basert på virkeligheten, men er mer et ønske om eller behov for å tro på noe. Det er bare å spørre mennesker som tror sterkt på Gud og Jesus. De vil som regel komme med mektige historier, eksempler på mirakler og lignende som de føler viser at de har "rett" i sin tro. De "vet" liksom. At naturen er så kompleks og fantastisk er liksom et bevis for guds eksistens for eksempel. At vi er her må og samtidig bety at universet er ladet med masse mening skreddersydd våre megalomane eksistensielle fantasier og behov. Eller i denne sammenhengen, at det finnes kornsirkler betyr automatisk at det har kosmiske implikasjoner.

Jeg vil sterkt anbefale å se videoene på youtube til denne karen, som kaller seg truthseekers666. Han lager kornsirkler og ser med fascinasjon og undring på hvilke reaksjoner og opplevelser folk har til sirklene de lager. Han mener videre at alle de intrikate og fascinerende kornsirklene mest sannsynlig er laget av mennesker (han har laget flere av dem selv), og han forklarer også hvordan bildet øverst kan lages. I følge ham kompliseres fenomenet ytterligere av at det nok er nødvendig med en viss grad av mystikk rundt kornsirklene. Kornsirkelmakerne er på mange måter avhengige av at folk legger så mye i dem og at saken dermed får oppmerksomhet. De som "tror" på kornsirklene er selvsagt helt avhengige av at noen lager dem slik at de kan fortsette å tro på hva de nå tror på. Disse to grupperingene lever altså i et symbiotisk forhold til hverandre og påvirker hverandre og hvordan sirklene oppstår og hva de viser.

Samtidig er denne mannen selv faktisk en slags "troende" eller "undrende", noe jeg går ut fra er felles også for en del andre i dette miljøet. Selv om han mer eller mindre avliver myten om at kornsirkler oppstår på annet enn menneskelig vis, påstår han å ha hatt uforklarlige opplevelser når de har laget disse kunstverkene. Se videoene som heter "responses to youtube pt. 1-4" og "Balls of light don't make crop circles", der han ved flere anledninger forteller at noen av dem har sett merkelige lys på åkrene når de lager sirklene. Han rapporterer også om en del andre merkelige hendelser dere kan høre ham og andre kornsirkelmakere fortelle om selv. Hvis dette er tilfelle har ikke fanatikerne så mye å tape på å innse at de er laget av alternavt innstilte engelskmenn med "stomperboards" og målebånd. De bare bommer på hvor det virkelige mysteriet ligger.

Man skal heller ikke kimse av at kornsirkler gjør noe med folk i en positiv forstand, de åpner dem opp for nye tanker og impulser på samme måte som kunst ofte gjør. Det er faktisk kunstverk. Forskjellen er at de ikke har noen signatur og har en tendens til å bli sett på som paranormale i motsetning til kunstverk flest (selv om man kan lure når det gjelder for eksempel Mozart).

Uansett er området eller grensen mellom på den ene siden skepsis eller ikke-tro, og på den andre siden en slags usynlig verden, eller troen på denne, et spennende sted å se nærmere på slik jeg har prøvd å gjøre her ut fra en skeptikers ståsted. Meningen var å se nærmere på hvor sirklene kommer fra og de interessante fenomenene de avstedkommer blant oss mennesker. Jeg skal så langt derifra påberope meg å ha "forstått" fenomenet. Kanskje har jeg oversett viktige saksopplysninger eller har feil oppfatning av sentrale sider ved fenomenet. Men jeg klarer ikke å ha en annen holdning til slike fenomen enn skepsis, og hva jeg selv "tror" er irrelevant for meg, da "tro" utrolig fort handler om egne behov, ønsketenkning og mangel på hva jeg vil kalle sunn fornuft. Vi bor i et univers de fleste av oss intellektuelt sett egentlig ikke forstår hvor gigantisk, øde og ugjestmildt er. Dette er et univers som slik jeg ser det oppfører seg akkurat slik univers uten (for eksempel) gud kan forventes å være (i motsatt fall har han skjult seg satans godt). Eller hvis verden er full av overnaturlige krefter, hvorfor er det ingen som har klart å hente den pensjonerte tryllekunstneren James Randis pris på 1 million dollar til den første som kan vise dette under et kontrollert eksperiment? Litt synskhet eller mindre helbredende evner holder.

Men kanskje finnes det likevel verdener bak denne, og kanskje skjer det virkelig rare ting der ute i åkrene i England. Men slik jeg ser det kan man bestemme seg for at det må være åndeverdener eller aliens som lyser ned på kornsirkelmakerne fra romfartøyene sine, eller bedre, man kan se nærmere på fenomenet med et åpent men skeptisk og sunt sinn for å finne ut hva som faktisk skjer. Eller gjør det som jeg tenker etter å ha skrevet alt dette: Fuck it, let's just go for a pint instead. Da blir man kanskje ikke like skuffet som en som skriver på youtube etter å ha blitt forklart hvem som har laget kornsirkelen over: "I really want to believe its made by aliens lol".

Mrs. Dalloway said she would by the flowers herself.

Filmen The hours fra 2002 hadde stor suksess verden over og også i Norge. Folk flokket til kinoene, og ikke bare for å se Nicole Kidmans spisse nese for anledningen forvandlet til å ligne Virginia Woolfs mer runde utgave. Filmen handler om forholdet mellom tre kvinner i tre forskjellige generasjoner hvis liv er tett forbundet med Mrs. Dalloway i Virginia Woolfs roman Mrs. Dalloway. Det er en svært god film, fabelaktige skuespillere blant annet, og den satte meg i de merkeligste sinnsstemninger kan jeg huske. Hva hadde (i alle fall to) av disse kvinnene i seg som førte til slik en splittelse i livet og lengsel etter døden? Et lenge forsømt prosjekt har altså vært å lese Mrs. Dalloway, og sju år etter filmen fikk jeg endelig plukket frem boka fra en krok (skjønt jeg burde vel kanskje ha lest romanen The Hours også som filmen egentlig er basert på).

Boka handler om en dag i Mrs. Dalloways liv og slutter med et selskap som hun har på kvelden. Slike selskapsromaner fokuserer ofte på sosiale spill mellom gjestene, men det er ikke tilfelle her. Dette er virkelig en hjernebok, i den forstand at det er personenens tanker og følelser som trekkes frem. Samtalene mellom romanpersonene er langt mindre viktige enn de tankene og komplekse følelsene som de avstedkommer. Det er det indre liv som skildres, sterkt fortettet i både tid og rom. Leseren av romanen blir fort trett av de intrikate tankevirksomhetene og mangelen på handling, og dette er kanskje meningen også. Et rikt og komplisert følelsesliv balanserer her mot å føre til livstretthet og lede, men også angst, som her: "Then (she had felt it only this morning) there was the terror; the overwhelming incapacity, one's parents giving it to one's hands, this life, to be lived to the end, to be walked with serenely; there was in the depths of her heart an awful fear."

Mrs. Dalloway snakker mye og overfladisk og er opptatt med praktiske gjøremål for å skape avstand til seg selv og sine følelser. Handlingen foregår i et borgerlig miljø i London tidlig i mellomkrigstiden, der ekteskapelig liv fort fører til fastlåste livssituasjoner og ulykke: "To love makes one solitary". Og denne er jo festlig: "With twice his wits, she had to see things through his eyes - one of the tragedies of married life." Samtidig er det mange øyeblikk av skjønnhet og undring over livets mysterium. Romanuniverset er ikke mørkt, og Woolf skriver med en utrolig letthet og eleganse, også når den tar opp tema som galskap og selvmord. Melankolien brytes eller finner på et vis sin likevekt gjennom de litterære rom som denne teksten klarer å skape, hvis det går an å si det slik (?). Og så slutter vel romanen som en slags hyllest til kjærligheten eller kunsten med Petter Walshs ord: "What is this terror? what is this ecstasy? he thought to himself. What is it that fills me with extraordinary excitement?" Det er Mrs. Dalloway....

Filmmusikken er forresten utrolig fin, komponert av Philip Glass og kan anbefales sammen med filmen og boka.

Å la seg flyte med...

Opprinnelig kommer vi fra det, både som art og individer, og kroppene våre er bygd opp av det. 70 prosent av jorda er dekket av det. Vi kriger om det og leter etter det i verdensrommet. Vi reiser på det. Uten det, intet liv. Samtidig har vi fryktet det fra tidenes morgen. Vann.

Vannet og dets gåtefullhet og skiftende temperament har alltid fascinert mennesket. Fra gamle myter frem til moderne fortellinger representerer vannet både livgivende og destruktive krefter. Vann knyttes til fødsel og skapelse, rensende og helbredende krefter, men og til undergang, ødeleggelse, groteske uhyrer, stormer og død. Å falle overbord. Å ligge i overflaten og kjenne på det store dypet og mørket der nede. Frykten for å synke og aldri komme opp igjen. Best å holde seg på land sier du? Ikke for alle av oss. Selv om mennesket ikke naturlig er tilpasset et liv i vann, har vi lært oss forskjellige teknikker for å krysse elver, innsjøer og andre åpne områder dekket av vann.

Selv er jeg en amatør på svømmefronten i forhold til de som virkelig kan kunsten, da det bør læres i de rette miljøer fra barnsben (armer) av. Men det begynte en dag tidlig i studietida da jeg fant ut at jeg skulle lære meg crawl. Det var i hin tid da sentralbadet i Trondheim eksisterte (i dag består bygget av et utall overprisede leiligheter bebodd av festglade, unge mennesker). Det er forøvrig her deler av handlingen i Erlend Loes roman med den geniale tittelen Tatt av kvinnen utspiller seg. Dessverre, eller heldigvis, ble det for min del smått med kvinnelige bekjentskaper der nede. Men så var man der altså ikke for å møte piker (eller ha tilfeldige, homofile forbindelser i saunaen, noe den var viden kjent for), men for å lære seg å svømme.

Det begynte med å se på folk som kunne kunsten, ta på svømmebrillene og diskret senke hodet under vann for å studere pusteteknikk og armtak. Min bror fortalte meg om den berømte S-bevegelsen man skulle ta med armene i crawl. Etter mye kjas og mas klarte jeg å puste på begge sider. Senere ble det to kurs med Studentsamskipnaden i Oslo. Da jeg kom til Frankrike begynte jeg å svømme med en triatlonklubb her nede, og nå har jeg vel mer eller mindre stabilisert meg på hva jeg vil kalle et greit mosjonistnivå.

Svømming er en total treningsform som trener alle kroppens muskler, men spesielt overkroppen. Det er et nesten uendelig antall måter å legge opp en svømmeøkt på, blant annet på grunn av at det er fire svømmearter. Crawl er den raskeste, butterfly den tøffeste, rygg den mest behagelige og bryst den tregeste. Alle artene har sin sjarm. Videre kan man velge å bli god på korte eller lange distanser, eller begge deler. Selv liker jeg å trene både sprint og lengre distanser, både for variasjonen og treningen sin skyld. Man kan også bruke diverse treningshjelpemiddel som en "pull buoy", som det heter i Frankrike, som plasseres mellom beina når man crawler og skaper oppdrift og gjør at man kan fokusere mer på armtaket. Videre er det noen plastgreier, paddles, som man kan sette på hendene for å skape mer motstand for å styrke armene. Alle disse mulighetene til å variere treningen gjør at i alle fall jeg sjelden går lei av å svømme. En vanlig svømmeøkt for meg er for tiden rundt 3000 meter, gjerne i kombinasjon av litt styrketrening ved bassengkanten.

En ting er å svømme i basseng. Noe annet er frisvømming ute. Det er the real thing, litt som å jogge i skogen istedetfor på tredemølle. Ingen innsjø, fjord eller svømmerute er lik, enten en svømmer under fullmånen eller med sola lekende nede blant fisker, sand og krepsdyr. Det er faktisk en del å se på der nede, særlig i fjorden når en svømmer langs land hvilket en vanligvis gjør.

Jeg har en svømmedrakt fra Orca som jeg bruker for å holde varmen. Med en slik kan man være ute i vannet i opptil flere timer, og det er i grunn dette jeg trener for gjennom vinteren. Det gir en spesiell følelse og et kick å svømme over innsjøer og fjorder. Sikrest er det å ha følgebåt eller noen som padler ved siden av, skjønt jeg har ved et ekstatisk innfall blant annet krysset Randsfjorden (2.5 kilometer, se bilde) en dag med regnvær og etterhvert brukbare bølger, men dette må ses på som noe nær galskap. Broren min og søskenbarnet mitt kjørte rundt fjorden og plukket meg opp på andre siden, jeg var litt forpjusket, men ellers i rimelig ekstatisk humør. Det farligste på turen var faktisk da vi kjørte over noe oljesøl i en sving og snurret 360 grader inn i motsatt kjørebane. Heldigvis kom det ingen biler i mot akkurat da! Jeg satt foran på passasjersiden, og jeg tør ikke tenke på hva som kunne ha skjedd dersom en bil hadde kollidert på siden av bilen. Det hadde ikke blitt så mye mer svømming på en stund, for å si det mildt... Vel, det gikk nå bra, heldigvis.

Andre fine turer som kan anbefales er Munkholmen - Ila (2,2 kilometer, ha følgebåt), eller Munkholmen rundt (1,2 kilometer). En favoritt er å padle til Munkholmen og svømme rundt et par ganger, en meget bra treningsøkt! Det er grunt langs Munkholmen og alltid spennende å studere livet på bunnen. Regn forøvrig med å bli sett på som sinnsforstyrret av folk som ligger og soler seg. Lianvannet, Kyvannet og Haukvannet er også fine, bynære vann å svømme i. Kan også anbefales å svømme siste del av Gaula, en veldig fin tur, la deg drive ned med strømmen fra litt etter Melhus og gå i land ved den siste brua før fjorden for eksempel.

Så var det selve stordrømmen som jeg håper å gjennomføre en gang, strekningen Flakk-Rørvik. Dette er selve svømmeturen med stor S for min del, en tur jeg stadig dagdrømmer om og tenker på med både frykt, fascinasjon og respekt. Det er circa sju kilometer over, regn med strøm i fjorden, svømmes på en godværsdag med litt medvind... Kanskje i sommer?

Å gå hjem

Jeg tror jeg begynte å gå da jeg var ett år gammel, og siden har jeg ikke holdt opp med å flytte kroppen min til stadig nye steder. Til pappa, badet, trikken, jenter, Paris og til høye fjelltopper jeg forlengst har glemt navnet (og høyden) på. Jeg har til og med slept sideflesket fra Pyreneene og gjennom hele Nord-Spania til en vakker barokk katedral i Galicia en gang. All denne vandringen, tar den noen gang slutt? Nei, den gjør nok ikke det, selv på gamlehjemmet vil jeg sikkert ha behov for å vandre ut i friheten en gang i blant og misunne ungdommen med alle sine bevegelseskrefter intakte. "Old men hate young men", som Nathan Zuckerman desillusjonert og tilårskommen sier i romanen Exit Ghost av den amerikanske forfatteren Philip Roth. Tja, mon det.

En annen bok jeg nylig har lest er Tomas Espedals gå. eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv. Jeg siterer: "Hvorfor går vi her, mot hva? Hvorfor sover vi ikke i en seng, i et hus, et hjem, i samme rom sammen; vi våkner og sovner samtidig, er det ikke sånn? Å elske? Kjærligheten krever at vi er i ro, at vi slår oss til ro, at vi holder oss i ro på det samme stedet; bevegelse er ensomhet."

Espedals bok er til tider en svært god bok. Jeg liker godt at det ikke er nok en norsk naturbok der man kommer hjem med et buddhistisk smil om munnen, så lenge det varer. Her er det sigaretter og fyllekuler, en slags blanding av Lars Monsen og Jens Bjørneboe, veldig forfriskende. Hovedpersonen forteller klokt om sine egne splittelser og dilemma i livet, og reflekterer mye over hvorfor han går. En moderne vandrerskikkelse kan vi trygt si, på tross av sin gammelmodige dress. Sikkert litt av et syn på turishyttene røykende en sigarett ved siden av oppstasa goretex-jakker som luftes to ganger i året.

Vel, det å gå har så absolutt eksistensielle sider, men bevegelse er for meg i størst grad knyttet til livsglede, begjær og vilje til å leve. Jeg elsker syklene mine, elsker følelsen av monoton rytme som følger med det å holde på med utholdenhetsidretter, svosjingen av armer når jeg forsøksvis i vakre rytmer crawler over innsjøer, fjorder og svømmebasseng, att og fram, att og fram, det stopper aldri og det er vakkert. Hva venter over neste bakketopp? Kanskje en dame med skjørt, kanskje en elg, kanskje et vakkert, gammelt tre.

Snart skal jeg reise langt, snart skal jeg reise hjem til moderlandet etter å ha trasket sentraleuropeisk asfalt i flere år.